Antonio Nusa om det som skjer i det stille

Sommeren 2026 – deg glemmer vi aldri. Historiske resultater for Herrelandslaget. Historiske minner for en hel nasjon. Folk som aldri før hadde sett en kamp brukte feriepenger på fotballtrøyer og bøttehatter, klemte i gledesrus på fremmede og rodde i takt med alle dem som hadde gledet seg til VM i 28 år.

Ryktene skal ha det til at siste tak av «The Viking Row» er tatt. At den kapsles inn i historiebøkene med det eventyret denne sommeren ble. Men, historien om Våre beste menn fortsetter. 

24. september starter Nations League for Norge, med Danmark som første motstander på Ullevaal. Først til våren starter gutta jobben med å ta oss til EM i 2028 og forhåpentligvis til en ny sommer med folkefest.

Men fellesskapet vi ser rundt og i et landslag begynner lenge før fløyta går, enten det er på Ullevaal eller på MetLife Stadium i åttendelsfinale mot Brasil. Det bygges på treninger, i garderober og i små øyeblikk mellom mennesker. Det samme gjelder lag og klubber i langt lavere divisjoner. Og ifølge Antonio Nusa har de voksne rundt laget et helt spesielt ansvar.

– Alle kommer fra ulike bakgrunner og livssituasjoner. Det beste vi kan gjøre i fotball, er å bygge samhold, respekt og kjærlighet for hverandre.

Nusa kjenner selv veien fra barne- og ungdomsfotballen til de største arenaene. Han slo igjennom i Eliteserien før han hadde fullført ungdomsskolen, ble solgt til Club Brugge som 16-åring – og debuterte i Champions League som tidenes yngste nordmann. I dag spiller han for RB Leipzig og det norske landslaget.

Men, på veien dit har ikke bare scoringer, driblinger og prestasjoner vært viktige.

Trygghet handler ikke om å vinne kamper

Når Nusa snakker om trygghet, handler det ikke om resultatet på tavla. Det handler om hvordan trenere og støtteapparat bygger et miljø der spillerne tør å være seg selv.

På veien fra Langhus IL til RB Leipzig har han kjent på hvor viktig det er å bli møtt med forståelse og respekt.

Han beskriver seg som en reservert og introvert type. En som uttrykker seg mest gjennom spillet. At trenere og andre voksne har sett og respektert personligheten hans, har vært helt avgjørende for trivselen.

Det har gitt meg trygghet og gjort det lettere for meg å åpne meg for både trenere og lagkamerater. Over tid er dette helt avgjørende for prestasjonene på banen.

For en trener betyr det blant annet å se mer enn hvem som scorer flest mål, løper raskest eller tar mest plass i garderoben. Den som sier minst, kan også være den som trenger at en voksen følger ekstra godt med.

Det som skjer i det stille

Nusa vet at det ikke nødvendigvis er de store episodene som setter spor.

– Mange kan føle seg utelatt fordi støtteapparatet ikke får det med seg, og fordi det har skjedd ukul oppførsel i en liten intern spillergruppe. Slike ting skjer ofte i det stille – små grupperinger, manglende inkludering eller usynlig utenforskap.

Hvis ikke trenere og andre voksne har øynene åpne, er det lett å gå glipp av signalene.

Det kan være spilleren som stadig havner utenfor samtalen. Den som aldri blir spurt om å sitte på med de andre på vei til kamp. Eller barnet som gradvis blir stillere på trening.

For en trener er ikke alt dette nødvendigvis lett å oppdage. Nettopp derfor mener Nusa at kulturen må bygges aktivt fra starten.

– Det er ofte veldig vanskelig for unge å si ifra om det som foregår, så de som leder gruppen må etablere kulturen for laget fra et tidlig tidspunkt. Som trener og støtteapparat bør man sette en tydelig presedens for at all form for mobbing er uakseptabelt. Fellesskap må være et bevisst ansvar – ikke bare et håp om at det ordner seg, sier han.

Kulturen kan aldri bæres av barna alene

Selv om Nusa selv alltid har blitt tatt godt imot og følt seg trygg i klubbene han har spilt for, vet han at mange ikke har samme erfaring – og hva han selv ville gjort dersom han så noen bli holdt utenfor.

– Jeg ville helt klart sagt ifra til de som står bak, og i tillegg tatt det videre med støtteapparatet rundt laget.

Han erkjenner at det kan være krevende å gripe inn, men understreker hvor viktig det er. Han legger også til at nære vennskap i et lag er naturlig, men aldri en unnskyldning for å ikke inkludere andre.

Og til unge spillere som opplever mobbing og utenforskap, har han en tydelig oppfordring:

Ikke vær redd for å si ifra!

Idretten skal være en trygg arena der barn og unge samles om noe de liker. Da er det først og fremst de voksnes ansvar å sørge for at alle opplever at de hører til – enten laget spiller en viktig kamp eller har en helt vanlig trening en tirsdag ettermiddag.

Et siste budskap til treneren

For spillere som Nusa kan veien etter hvert føre til fulle stadioner, landskamper og VM. For de aller fleste gjør den ikke det.

Men behovet for å føle seg trygg på laget er det samme.

– Kulturen i et lag kan aldri bæres av barna alene. Det er trenere og støtteapparatet som må sette tonen – og ta ansvar for at alle føler seg trygge, inkludert og respektert.
Trygghet på laget starter ikke med barna, den starter med de voksne, konstaterer Nusa.

Så neste gang du står foran laget ditt, kan det være verdt å spørre: Hvem blir sett her og hvem risikerer å forsvinne litt i det stille?

Publisert: 17. september 2026